Pudderrosa samtalestarter

Web
En samtale med bildebokskaper Henriette T. Osnes om Den lille boken om den store døden.
Foto: Henriette T. Osnes

Den lille boken om den store døden er en bok, en liten bok i formatet 7 x 10 cm, skapt av Henriette Tomter Osnes. Osnes har kunstutdannelse fra Høyskolen i Kristiania, Curtin University i Perth og Kunsthøgskolen i Oslo. I 2021 debuterte hun med Den lille boken om den store døden, som vår samtale dreier seg om. Osnes har også laget en tegneserieroman for barn. I romjulen fikk Fagbladet Gravplassen en liten prat med den travle forfatteren, illustratøren, muralisten og grafisk designeren. I samtalen reflekterer kunstneren over problemstillinger knyttet til det å formidle stoff om døden i bildebokformat. Samtalen handler også om fargen rosa. Og til slutt kommer en oppfordring til den som tenker at boken er for søt. 

*

Om utgivelsen

Tittel: Den lille boken om den store døden
Forfatter og illustratør: Henriette T. Osnes
Forlag: Træsh Forlag (2021, 1. utgave)
Format: Bildebok, 48 sider

FOTO: Julie Pike

Fokus for samtalen vår i dag, Henriette, er Den lille boken om den store døden som du laget i forfjor. Men før vi gyver løs på den – gratulerer med den ferskeste utgivelsen din: Une og skolestarten – som ikke går helt etter planen grunnet store doser uhell, alvorlige sykkelproblemer og et enormt dyr. Litt av en undertittel!

– Ja! Denne boken kom ut på Aschehoug nå nettopp, altså høsten 2022, og er min første barnebok. Innholdsmessig er den veldig forskjellig fra det vi skal snakke om i dag – som den lange tittelen røper. Med Une og skolestarten henvender jeg meg direkte til barn, mens den lille rosa har en, i hvert fall i utgangspunktet, voksen målgruppe.

Ja, de er forskjellige både tematisk, språklig og formmessig. Det visuelle uttrykket i barneboken om Une er «villere», med et overskuddspreget og røft pennestrøk. Tegneseriens særmerke, snakkebobler, er det mange av. Der er også mange lydmalende ord, onomatopoetikon, som «KRASJ!» og «svoooooosj». Oppslagene er makset ut med fargesterke og fantasirike illustrasjoner.

– Ja, enig, det er en bok hvor det skjer mye. Her utfolder jeg meg også som tegneserieskaper. Illustrasjonene i denne boken samsvarer med den stilen jeg vanligvis uttrykker meg med. Den lille rosa boken er kanskje mer et unntak? I den har jeg i hvert fall lagt meg på en mye enklere stil.

Innside. Den lille boken om den store døden. Foto: Henriette T. Osnes
Smakebit. Den lille boken om den store døden. Foto: Henriette T. Osnes
Smakebit. Den lille boken om den store døden. Foto: Henriette T. Osnes
Detalj. Den lille boken om den store døden. Foto: Henriette T. Osnes

Kunstutøvelse

«Den lille rosa», som vi sier, er altså Den lille boken om den store døden. La oss dvele ved denne debutboken din. Bokformatet kan kanskje beskrives som «en håndfull»? Den framstår formsikker og forseggjort, med harde permer, trådheftet binding og 150 grams papir. Verbalteksten er håndskrevet, boken er gjennomillustrert med tusjtegninger på pastellfargede sider. Omslaget er lyserødt og ...

– Litt morsomt at du bruker ordet «lyserød», den fargen har etter hvert fått mange navn. Regner med vi skal snakke mer om den. 

Ja, la oss snakke mye om både fargen og formatet. Men først – vil du karakterisere boken din som en tegneserie, siden den er gitt ut på Træsh Forlag, et lite trondheimsbasert tegneserieforlag?

Nei, egentlig ikke, men så er de litt vage disse skillelinjene mellom tegneserie og bildebok. Siden boken min er så liten, kan folk kanskje oppfatte én side som én tegneserie-rute? Men den inneholder ikke den typiske sekvensielle fortellingen som du ofte finner i en tegneserie. Heller ingen av de klassiske snakkeboblene er med, ingen figurer snakker, egentlig. Jeg ville nok klassifisert denne her som en bildebok.

Fortell litt om veien fra idé til bok.

Arbeidet startet på Kunsthøgskolen i Oslo høsten 2018. Et av kursene handlet om bøker og barnelitteratur, og Den lille boken om den store døden ble faktisk til som svar på en prosjektoppgave. Boken er også et slags «svar» på en stor personlig sorg. Jeg er veldig glad i bøker, så min kunstneriske utforskning skjer gjerne med bøker som objekt. I studietiden laget jeg også en annen bok om sorg: Pappa er betong het den. Den ble riktignok ikke utgitt, men jeg vant en Visuelt-pris for den, som er veldig stas. Denne prisen deles ut av Grafill, som er en interesseorganisasjon for alle som holder på med visuell kommunikasjon. De ble også avgjørende i forbindelse med utgivelsen.

Noe som bringer oss tilbake til Træsh Forlag.

– Træsh, ja. De jobber med tegneseriekultur, og jeg hadde noe kjennskap til dem fra før av. De er interessert i litt annerledes formater, og så har de en policy på at illustratører skal ha gode betingelser. Det er fint, da. De utlyste en konkurranse, hvor bokutgivelse var premien, og jeg var en av de som vant. Utgivelsen ble støttet av Grafill og Norsk illustrasjonsfond. Træsh stilte ikke noen betingelser om at det måtte være en tegneserie. Formatet, fargen og egentlig alt hadde jeg allerede satt da jeg sendte inn manus. 

Selv kjøpte jeg boken i tegneseriekjelleren på Tronsmo, en selvstendig bokhandel i Oslo. Jeg kunne ikke finne den i «vanlig» bokhandel, og forlaget var utsolgt. Kan jeg tolke det dit hen at det har gått så innmari bra at den er utsolgt?

Ehh … det er gøy at den har solgt så bra som den har gjort, men jeg skylder å si at det var et lite førsteopplag. Det er for det meste utsalgssteder som Tronsmo, Outland og Per Magnussen på St. Hanshaugen som har tatt inn boken. Jeg selger også selv fra nettsiden min, og så må jeg få fortelle at den kommer i et andreopplag. Så kan vi ikke bare holde oss til din antakelse, at den selger innmari bra!

Innmari!

Sorgbearbeiding

Jeg bryr meg jo om denne sorgboken min. Den er veldig liten, da, men jeg har lagt ned arbeid og omsorg i den, så en håper jo at noen ser den.

Klart det er av betydning at boken blir lagt merke til og lest. Å debutere med en «sorgbok», som du sier, uansett hvor liten og rosa den måtte være, krever et visst mot. Jeg regner med du har investert noen følelser i arbeidet med boken. Du sa noe tidligere om personlig sorg, er det noe du vil fortelle mer om?

– Tja, om det er så modig, vet jeg nå ikke, men det har definitivt vært sorgfulle følelser involvert. Siden jeg var i sorg da jeg holdt på med prosjektet, vil den for alltid være knyttet til tapet av et familiemedlem. Nå kan ikke jeg bestemme hvordan den skal virke på andre, men for meg er det en sørgebok, eller kanskje heller en trøstebok. Du skjønner at min mor gikk bort samme halvåret jeg begynte på Kunsthøgskolen. Hun hadde vært syk, men så var hun egentlig bra en lang periode, men så ble hun dårlig igjen. Hun døde rundt juletider i 2018. Hun ble 56 år.

Kondolerer.

– Takk for det.

Forstår jeg deg rett; sorgen din ble et utgangspunkt for, og en drivkraft i, ditt kunstneriske virke? Og at den lille rosa boken kan forstås som et produkt av en kunstnerisk bearbeidelse av sorg?

– Min mors bortgang ble sentrum for all min oppmerksomhet. I livet. Og i kunsten. Jeg kunne sikkert gjort helt andre ting for å bearbeide sorgen etter mamma, men nå var det nå engang sånn at min tilværelse var en studenttilværelse på kunstskole, så det å få utløp for det sorgfulle gjennom kunsten ble naturlig. Min metode ble å skrive og tegne, å få tanker og følelser ned på papiret.

Nedstrippet

Og hva tenker du boken din kan gjøre for leseren?

 – Det var et stort spørsmål! Kanskje være en samtalestarter? Det jeg har ønsket med denne utgivelsen, er å ufarliggjøre døden, eller mer presist: å ufarliggjøre det å snakke om døden. Jeg har som sagt lagt meg på en enklere stil enn vanlig, og det valget har jeg tatt i troen på at en bitte liten og veldig rosa bok lettere kan få en sånn type samtale i gang.

"Det jeg har ønsket med denne utgivelsen, er å ufarliggjøre døden, eller mer presist: å ufarliggjøre det å snakke om døden."
Henriette T. Osnes

Hva legger du i det, «enklere»? Kan det også være andre ord og begreper du synes kan fange essensen i formspråket ditt? For eksempel sobert, stilisert, abstrahert, symbolsk, skissepreget, barnetegningaktig, forenklet, nedstrippet …

– «Nedstrippet», det likte jeg. Stilen min har blitt omtalt som skissepreget, leken og upolert, men det tenker jeg ikke nødvendigvis passer til dette prosjektet. Ofte brukes ordet «naiv» om stilen min, et ord jeg til tider selv bruker. Jeg synes ordet har en litt negativ klang, som jeg også synes «enkel» kan ha i denne sammenhengen. For akkurat dette prosjektet fungerer nedstrippet fordi begrepet ikke bare beskriver streken og stilen, men faktisk sier noe om hele grunnideen min.

Så vidt jeg kan se, har boken 20 helsetninger og ett spørsmål: «Men hva skjer etter døden?» De fleste setningene er utsagn, rett-fram-påstander, som her hvor det står at: «Noen dør når de er gamle / Noen før de er voksne / Noen dør til og med før de har lært å gå. / Noen blir syke / Noen har et uhell / Noen velger selv å dø.» Disse utsagnene, hvordan forholder de seg til verden omkring oss, tenker du?

– Jeg har ikke med så mange detaljer, ikke så mye som er diktet opp, og heller ikke egentlig mine personlige meninger. Jeg skriver det som er vanlig og sant; noen gjør sånn og andre tenker sånn.

En saklig framstilling, altså. Og så er det dette med humor, da. Du har gjort plass for noen artigheter og skråblikk, som lapskausservering i himmelen, den var ny for meg – hahaha.

– Hahaha, ja, det der er fri fantasi, da.

Om verbalteksten for det meste holdes i det saklige sjiktet, kan vi kanskje si at det mer fantastiske bakes inn i bildene? Du har for eksempel valgt å illustrere døden som en krusedull med armer og ben, en slags personifisering. Ellers er mange av menneske-figurene uten bakgrunn, litt abstraherte, noen av dem svever litt sånn Marc Chagall-aktig på sidene.

– Åh, Chagall, å bli sammenlignet med ham er litt for stort, men jeg kan se poenget ditt med den svevingen. Jeg har vel tenkt at det ikke skulle bli for partikulært, liksom knyttet opptil tradisjoner og religioner. Mange lesere ville da blitt ekskludert. Og forresten, det med lapskausen, det oppslaget hører med til en lang tankerekke og flere eksempler etter spørsmålet «Men hva skjer etter døden?». Og det står kanskje: «Kanskje noens bestefar og mamma sitter på hver sin sky og spiser lapskaus sammen.» Det er humor, ja, men også riktig at noen tror det blir gjenforening og hygge i etterlivet. Leserne får pusterom gjennom slik bruk av humor, tenker jeg.

Foto: Henriette T. Osnes

Skjønner. Humor kan absolutt være et virkemiddel som tar bort brodden, og på den måten kan åpne for leserens og betrakterens egne erfaringer, følelser og fornemmelser. Kan vi si du har anlagt en «sorgmunter» holdning til sorg- og dødstematikken?

– Det er prosjektet, ja.

Du sa litt tidligere at boken springer ut av din personlige sorg. Samtidig sier du at det ikke er en bok med dine personlige meninger. Kanskje er det likevel sånn at forfatteren og illustratøren – altså deg, din forestillingsverden og den kulturkretsen du befinner deg innenfor – godt kan skimtes gjennom boksidene? La oss se etter … Her, for eksempel: «Uansett hvordan man dør, er det vanlig å bli begravet. I en begravelse kan man ta farvel en siste gang.» I India er det for eksempel vanligst å bli kremert.

Foto: Henriette T. Osnes

– Når jeg skriver «begravet» og «begravelse», er det for så vidt ikke ment så konkret. Hvis man samtidig ser på tegningen til høyre, mener jeg oppslaget totalt sett holder fokus på dette med farvelet, at det er noe ømt og vakkert med anledningen en begravelsesseremoni gir. Det tenker jeg leserne forstår. Så må jeg fortelle at akkurat denne siden faktisk er den mest personlige i hele boken. Jeg tenker at denne omfavnelsen som bildet viser, er meg og mamma …

Forstår. Det at illustrasjonen ikke viser fram noe miljø, steder eller symboler, kun det relasjonelle, løsriver illustrasjonen fra spesifikke kontekster, gravferdsskikker og religioner. En omfavnelse er nokså allmenngyldig og mellommenneskelig. Likevel kan vi vel si at oppslaget portretterer en slags ideal-situasjon.

– Jo, for så vidt, men her er det i hvert fall ingenting som låser leseren til en standard norsk kirkelig begravelse, selv om ordet «begravelse» er brukt. Det er heller ikke lagt inn for personlige eller for realistiske tegninger. Hver og en assosierer jo uansett selv til det de vet eller kan eller har opplevd eller har behov for. Det stemmer med helhetsuttrykket i denne boken, ikke sant, at det er en forenkling.

Pudderrosa

Er det noe du angrer på, som du synes er problematisk, eller ville ha gjort annerledes?

 – Ikke i det hele tatt. Altså, boken er blitt til i en spesiell tid i livet mitt, som kunststudent, sørgende datter og bokdebutant. Det lar seg ikke gjøre å gjenskape tiden og tilstanden, så den får stå som den er. Men jeg kan fortelle om noe som var vanskelig: det oppslaget med «Noen velger selv å dø». Innholdet er hardt, og det ble riktigst å bare la det stå rett på, sånn nedstrippet – for å bruke det ordet vi gikk for i stad. Leseren, tror jeg, stopper opp ved denne siden. Illustrasjonen er bare et sluknet lys, med en type kaos-streker rundt. Hadde jeg gjort mer ut av denne setningen, tegnet mennesker med ansikter, utdypet følelser eller gjort det på en mindre sensitiv måte, tror jeg at jeg ville angret på det i dag. Siden står seg, synes jeg. Den er veldig generell, selvsagt, men derfor også allmenngyldig.

Foto: Henirette T. Osnes

I hele boken, også på denne siden du snakket om, benytter du en begrenset og neddempet palett. Hvilke assosiasjoner gjør du deg til denne lyserøde fargen på omslaget? Og har du noen betenkeligheter med å presentere døds- og sorgtematikken slik du har gjort? Sagt på en annen måte: Lar den store døden seg pakke inn i pastell?

– Hvis formålet er å snakke om døden, så ja. Det er selvfølgelig et kunstnerisk valg fra min side, men også et pedagogisk valg, som vi har pratet om: Boken er en pudderrosa samtalestarter. Jeg har fått tilbakemelding om at noen har blitt overrasket over at innholdet er mer alvorlig enn de hadde trodd ved å se på coveret, men det er ikke mange. Dessuten gir tittelen og formatet uttrykk for hva en kan vente seg. Du kaller fargen lyserød, jeg kaller den både pudderrosa og pastellrosa, og rent teknisk er fargen satt til å være 25 % magenta i InDesign. Jeg har også kalt boken i sin helhet som sukkersøt, selv om jeg ikke synes det er helt dekkende. Jeg oppfatter pastellfarger som beroligende, hyggelige og litt søte. Og så er det med en rosa bok om døden litt nytt og annerledes.

Er det noe du vil legge til her på tampen?

– En oppfordring, kanskje? Til de som synes at boken er altfor søt og altfor liten og altfor enkel: Tenk på boken som en samtalestarter! Den er ikke ment å konkurrere ut annen informasjon om døden, så man må jo være med på leken når man får en kunstbok i hånden. Jeg tror en liten kunstbok kan være et veldig godt sted å starte når en skal røre i alvoret som døden jo er. Om en ikke «trenger» den selv, kan det være andre man har i sin nære omkrets som har behov for akkurat en sånn type bok. Hovedmålgruppen for boken er voksne, men også barn og unge kan ha nytte av den. Å lese boken sammen med en voksen er et fint utgangspunkt for samtale. Boken er et resultat av ønsket om å framstille død og sorg på en så ikke-skummel måte som mulig. Poenget er ikke at den skal dekke alt, men at den skal få samtalen i gang. Vi to har jo også snakket sammen om døden på grunn av denne boken, så på den måten fungerer jo Den lille boken om den store døden som den skal, ikke sant?

Tusen takk for boken og for samtalen, Henriette T. Osnes.

Ann-Mari Bugge
Journalist

Lignende saker

Populærvitenskapelig om død og gravferd

Populærvitenskapelige bøker som tar for seg temaene gravferd og kremasjon er i vinden. Er folk blitt mer opptatt av å ta selvstendige valg ved dødsfall?

"Å leve med døden" - klassiker kan leses gratis på nett

Bjarne Hodne ga ut boka «Å leve med døden» i 1980. Den har om lag 130 tekstsider og et utvalg flotte bilder. Bokas undertittel er «Folkelige forestillinger om døden og de døde».

Gravplassen tek imot utan å stille spørsmål

Refleksjonar over boka Heaven and hell av Bart. D Ehrman (Oneworld, 2020).

Gode diskusjoner av vanskelige spørsmål

Denne korte boken går løs på enkelte grunnleggende spørsmål om døden og etterlater leseren klokere, men mindre skråsikker.

Faktabok med snert om gravferd og gravplasser

Det vanker både humor, innsikt og alvor når gravferdskonsulent og krematør Caitlin Doughty gir seg i kast med å besvare spørsmål som barn angivelig har stilt henne.

"Alt som lever må dø" - bok vil etablere døden som tverrfaglig kunnskapsfelt

Ny bok søker å etablere fagfeltet tanatologien - vitenskapen og læren om døden - i Norge.