Litteratur: Til slutt fant vi en urne som matchet kisten

I to av bøkene utspiller narrativet seg i en kirkelig kontekst. I Bonsai er det flere helsides illustrasjoner som viser fram kirkebygningens eksteriør og interiør. Skildringene er realistiske, men i en forenklet form, med lekne perspektiver og karikaturer. Beskrivelsen av prestens jordpåkastelse er realistisk og tar hensyn til den unge leserens erfaringshorisont: «… til slutt tok presten frem en liten spade. Den lignet på spaden som henger foran peisen» (s. 90–91), og tilhørende bilde understøtter de konkrete detaljene. Fortellingen fortsetter med at kisten bæres ut og kjøres avgårde til et krematorium i en bårebil. Her har forfatter og illustratør valgt å følge tankestrømmen til hovedkarakteren som funderer på om mormoren kanskje hører popmusikk, ikke kirkeklokkenes klang, på hennes siste reise. Bildet viser en smilende mormor (s. 95). Boken avsluttes med urnenedsettelse på gravplass hvor korset er synlig. Heller ikke i Memoria er seremonirommet livssynsnøytralt, her leser vi at: «Det er kaldt mellom steinveggene i kapellet» (s. 37) og vi får vite at det er en prest som foretter.

"...litteratur kan være verdifulle bidrag til barns sorgbearbeiding"

I Hvorfor må ting dø? er framstillingen mer generisk. Vi kan likevel identifisere at figurene tilhører en viss kulturkrets hvis vi studerer påkledning, rekvisitter og omgivelsene. Teksten er kortfattet, språket er enkelt og holdt i en vennlig tone. Illustrasjonene er naivistiske og fargerike, med fokus på trøst og samhold. Hverken tekst eller tegninger vektlegger spesifikk religionstilhørighet i form av konkrete symboler, bygninger eller steder. Likevel blir det klart for oss hvilken gravferdsform det ikke er; det er ikke askespredning eller nedsetting av urne på navnet minnelund, for eksempel. Det forstår vi siden gravplassen er tegnet som en gressplen, det er blomster satt ned på graven med en gravstein med inskripsjonen «ELSKET OG SAVNET» (s. 5 og 11).

Barneperspektiv

De fire bøkene i utvalget henvender seg til barn, og til de voksne som leser sammen med dem. Vi kan si at bøkene innehar et barneperspektiv, for eksempel ved at barn er valgt som hovedkarakterer og omdreiningspunkt. Det er deres ståsted, væremåte og måter å stille spørsmål på som framheves. Vi kan si at forfatter og illustratør prøver å kommunisere i «øyehøyde» med barneleseren, for på den måten «å alliere seg» med barnet. Kanskje kan barneleseren oppleve at bøkene er ‘på deres parti’? Denne artikkelens tittel, «Til slutt fant vi en urne som matchet kisten. Det var nesten som å være på shopping» (s. 79), er lånt fra boken Bonsai, hvor den unge jeg-personen deltar i forberedelsene til bisettelsen. Hun kan kanskje være i 12-årsalderen da hennes gamle mormor dør. Jenta undrer seg og har assosiasjoner til begrepet kremasjon, noe som gir anledning til å forklare hva som skjer med den avdøde:

Da jeg var liten, trodde jeg at kisten ble dekket av krem. Pappa lo da jeg spurte, og sa det ikke var krem, men flammer, og at kroppen og kisten og blomstene ble brent til aske og lagt i en urne. En urne er en spesiell krukke for døde mennesker (s. 76).

Situasjoner som denne hvor en gravferdskonsulent pynter en likkiste med kakepynt (s. 77), har trekk av karnevalisme. Det er absurd, komisk og kaller på latteren, men scenen som utspiller seg, er samtidig tro mot barns fantasi og forestillingsverden. Et annet eksempel er når samtalen dreier seg om hvor mormoren er i tiden etter døden, fram mot gravferden: «Nå er mormor på et kjølelager sa pappa» (s. 62), hvorpå jenta tenker hun befinner seg mellom yoghurtene og gulostene. Illustrasjonen speiler jentas tanker, og vi ser en mormor i butikkens kjøleskap. Så kommer forklaringen til pappaen som forteller at det finnes egne kjølerom for de som er døde. Humor tjener mange funksjoner, som her hvor et potensielt dystert eller uforståelig saksforhold gjøres håndterbart for den unge leseren.

Også i Memoria følger vi en ung jente, Liv, som opplever at familiens eldste dør. I mormorens gravferd blir både gravferdskonsulent og prest latterliggjort av barnekarakteren: «Han ser dum ut i den svarte dressen og med det lille, triste smilet», sier hun om konsulenten, og fortsetter med å påpeke hvor upersonlig og udugelig prestens tale er: «Hadde jeg holdt tale, ville jeg ha bannet til ære for bestemor. I hullete, huleste hodeskalle! Men jeg må bare sitte stille og høre på talen til presteskallen» (s. 76–77). Bildebokmakerne skriver og tegner ut situasjonen ut fra et barns synsvinkel, og gjennom boken gis det altså adgang til å kritisere de voksnes atferd. Det humoristiske tilsnittet kan forstås som et betimelig opprør mot de voksne og autoriteter. Og viktigst; å gi rom til det litt utidige og latterlige – midt i det alvoret som bokas hovedtema dreier seg om. Det å slippe til latteren og gi rom for dens frigjørende funksjon, er også en måte å ta barn på alvor i barnelitteraturen. 

I boken Døden følger vi Mikkel, en gutt på åtte–ni–ti år. Han introduseres for døds- og sorgtematikken i forbindelse med morens kreftsykdom. Hans morfar, som døde av hjerteinfarkt som gammel mann, er med i fortellingen. Boken har flere stemmer; Mikkel stiller spørsmål ut fra sin egen livsverden, og reagerer spontant og ekspressivt, mens fortellerstemmen anlegger en informativ tone når han presenterer sine forskningsbaserte svar. At fortellerstemmen er lagt til en mannen-med-ljåen-figur, kan tolkes som et grep for å skape dynamikk og komikk i faktategneserien heller enn en framvisning av et spesifikt livssyn. Barnekarakteren skildres med et stort repertoar av følelser. Det er en oppvakt og vitebegjærlig gutt som skildres. Han nærmer seg ny kunnskap om dødsårsaker og dødsritualer med skrekkblandet fryd samtidig som hans sårbare sider framvises: vil ikke tro at moren er syk, han får ikke sove ... Leseren får se Mikkel agere både i frykt og frustrasjon, følelser som fremkalles i ham både i møte med den hyperrealistiske faktainformasjonen om at et menneske blir til ca. 2 liter jord, og eksistensielle problemstillinger. I Bonsai, Memoria og Døden er overdrivelser, fabulering og humor vesentlig for bøkenes fortellermåte og estetikk, mens det ikke er et framtredende trekk i klaffeboken Hvorfor må ting dø?.

Hvorfor må ting dø? er en spørsmålsdreven bok, hvor spørsmålene er bokens drivkraft. De er formulert som om små barn kunne ha stilt dem, mens svarene (under klaffen) kommer fra et voksent ståsted, skrevet ut i forklarende og trøstende ordelag. Et eksempel er spørsmålet om hvor de avdødes kropper blir av. Svaret er at de vanligvis blir lagt i en grav eller brent til aske, og at: «Asken kan oppbevares i en krukke … eller den kan drysses ut på et vakkert sted» (s. 5). Handlingen i klaffeboken er lagt til skogen og alle karakterene er dyr. Dyrene har antropomorfe trekk og befinner seg i en menneskelig sfære; de går oppreist med paraply over hodet og briller på nesen, de snakker, ligger på sykehus og sørger. Også her er det et barn (grevlingungen) som opplever at et eldre familiemedlem (bestefar Grevling) dør. Det er et velkjent fenomen i barnelitteraturen at menneskelige problemstillinger, dagsaktuelle som eksistensielle, trer fram i dyreham. Et slikt grep kan tilby leseren en type distanse som kan vise seg formålstjenlig, da en barneleser kan trenge et ‘armslag’ om dødstematikken blir for konfronterende. En tenker seg at barn vil kunne identifisere seg, engasjere seg og oppleve innholdet som relevant for sitt menneskeliv, selv om karakterene er dyr.

Livssyn

Konstellasjonen mor-far-barn synes å være den foretrukne familie-modellen i alle de fire bøkene i utvalget. I all hovedsak framstilles de voksne som omsorgsfulle, men også feilbare og sårbare. Og i alle disse bøkene er det representanter fra besteforeldregenerasjonen som dør. Det kan se ut som at alle, selv i dyrefabelen, tilhører en slags middelklasse. Gravferdene er utført i en kirkelig innramming i to av bøkene, en med kistegravlegging (Memoria) og den andre med kremasjon og urnenedsettelse (Bonsai). I klaffeboken Hvorfor må ting dø? framkommer det ikke om det er begravelse eller bisettelse. Tidligere i boken får man høre om alternativet med at asken etter kremasjon kan «drysses ut på et vakkert sted» (s. 5), men det er ikke videre eksemplifisert. Det vi ser er at avdøde er gravlagt (i kiste eller urne) på en gravplass. Narrativet i alle disse tre bøkene avrundes med en liten familiesamling rundt graven. Hendelsen framstilles som stillferdig og forsonende, det er tente lykter, blomsterkranser, smil og omfavnelser. Døden-boken er komponert på en helt annen måte. I denne boken deltar ikke hovedkarakteren i gravferden til sin bestefar, og moren som er kreftsyk, dør ikke på slutten av boken, eller, det er i hvert fall en åpen slutt.

"Et samlet inntrykk er at forfatterne og illustratørene i utvalget tar barneleseren på alvor."

De avdøde besteforeldrenes egne livssyn blir ikke direkte framlagt eller problematisert, og leseren får heller ikke vite hvilket rasjonale som ligger til grunn når de pårørende velger gravferdsform og seremoni. Men undring er nedfelt i alle fortellingene. I boken Døden funderer Mikkel over hva som skjer med ‘sjelen’, hvorpå svaret (fra fortelleren) er at «Ingen VET» (s. 70). I Hvorfor må ting dø? blir spørsmålet om hvor bestefaren befinner seg nå, besvart slik: «Den døde kroppen hans er i kisten, men hvor den bestefaren du kjente og elsket blir av, er ett av livets store spørsmål. Det finnes mange ulike overbevisninger om hva som skjer etter at vi dør» (s. 5). I Memoria introduseres vi for et ‘etterliv’ gjennom dødsriket Memoria, som kan oppfattes som et sted eller en tilstand som bestemoren kunne ha trodd på. Det er mulig å spore et livssyn her, men ikke nødvendigvis, da hele fantasy-romanen er skrudd sammen som en type spøkelsesjakt, med mål om forsoning. En klassisk fortelling, hvor et av hovedpoengene synes å være viktigheten av å minnes den avdøde på en sunn måte – som også blir en konklusjon mot slutten av boken da Liv besøker gravplassen sammen med foreldrene: «Den [porten] er høy og streng og svart, nettopp som for å vise skillet mellom døden og livet» (s. 246).

Oppfordring

Et samlet inntrykk er at forfatterne og illustratørene i utvalget tar barneleseren på alvor. Som nevnt innledningsvis er det ikke en klar dikotomi mellom nytte og nytelse, og vi tenker disse fire bøkene demonstrerer nettopp det. Humor, lek, overdrivelser, fabuleringer og absurditeter står ikke i veien for å overbringe opplysninger og tanker om død, begravelse og sorg. Snarere tvert i mot. Disse bøkene er ikke leksikontekster, men har alle sin egenart og egenverdi. Det må lages rom for de litterære og estetiske opplevelsene som barnet har når de møter denne litteraturen. Vårt ærend var å se etter hvordan forskjellige gravferdsformer er omtalt i et lite utvalg på fire illustrerte barnebøkene. Framstillingene speiler i og for seg lovverk, statistikk og nasjonale gravferdstradisjoner, uten at de rommer det mangfoldet og de mulighetene som finnes. Som oftest er det de eldste som dør først, og barnets første personlige møte med gravferd er gjerne i forbindelse med besteforeldrenes død. Så er det likevel slik at alle aldre er representert i dødsstatistikken. Fint er det at familiens samhold fremmes i barnebøkene, og det er godt å se at barnehovedkarakteren finner ro ved sin mormor eller farfars grav. Likevel tar man seg i å tenke at forsoning, fred og fordragelighet rundt ethvert dødsfall, er en utopi. Det er mer en oppfordring enn en innvending, men det er av betydning at mange forskjellige typer dødsfall, gravferdsformer, seremonier, familiekonstellasjoner og sorgreaksjoner er representert og kommentert i barnelitteraturen. Ikke slik å forstå at alt skal få plass alltid, i en og samme bok, men at mangfoldet er representert i bøkene som tilgjengeliggjøres for barn og unge i sårbare situasjoner. Slik vil den unge leseren både kunne gjenkjenne sin virkelighet her og nå, og få et glimt av hvordan det kan være for andre. Kanskje kan denne teksten anspore til videre refleksjon over hva barnelitteratur som tematiserer døds- og sorgtematikk er og kan være.

Dette er en utvidet versjon av artikkel først publisert i Gravplassen 1/2023 (papirversjon). Takk til forlagene og illustratørene for tilrettelegging av bildemateriale.