Mennesker, ikke fiender

Martin Hill Oppegaard jobber som utredningsleder i Barne- og familiedepartementet. Han skriver her som privatperson.   

Dette er historien til ti soldater gravlagt på Alfaset tyske krigsgravplass i Oslo. Boka beskriver de tyske småbyene og landsbyene disse soldatene kom fra, landskapsområder berørt av flere store og små kriger gjennom historien, hvor hverdagslivet i mellomtiden gjenfant sin form og hvor våre ti soldater hadde sin barndom og ungdom før de ble kalt til tjeneste i Norge. Denne boka gav meg lyst til å ta en lang togferie i Tyskland!

Krig er noe drit. Menneske dør i kamp, men også av uhell og sykdom. På Alfaset tyske krigsgravplass hviler 3000 tyske soldater. Denne boka minner oss om at bakom hvert av de tre navnene på hver side av steinkorsene på Alfaset, er et helt liv og en familie. Forfatteren følger spor i arkiver, adressekataloger og nålevende lokale ressurspersoner for å tegne et bilde av hvem disse ti falne soldatene var. Det hardt å lese om vanlige mennesker som blir trukket inn i krigens galskap; å få tegnet opp hvordan et sivilisert samfunn lokkes inn i en forrykt ideologi og der finner motivasjon til å risikere sine døtres og sønners liv og helse. Kan det skje igjen? – Bokas gjennomgang av Tysklands arbeid med forsoning etter krigen (og forflytningene og de nye grensene) er viktig lesning. Forsoning er hardt, kontinuerlig arbeid.  

Ilner bruker flere kilder til å tegne et bilde av disse ti falne. Det er uunngåelig å tenke hva som vil stå igjen 80 år etter min død. Hvilke kilder finnes (og hvem vil være interessert)? Det er lett å tenke at våre liv er veldokumenterte i offentlige registre og i sosiale medier, men vi kan nok ikke se helt bort fra at en skytjeneste kan kollapse og et sosialt medie-konsern gå konkurs i løpet av vår levetid. Det eneste sted min adresse og fødselsdato er notert på papir er trolig i min mors almanakk. (På tide å skrive ut de viktigste bildene dine og skrive noen sider om din livsvei til opplysning for dine nærmeste?) 

Hvorfor bruker vi areal og penger på gravene til okkupasjonsmakten? Om du var i tvil, les denne boka. Menneskeheten har en tendens til å krige, og årsakene bak en krig er mangfoldige. Ilner ser etter tegn på om de ti døde var ideologisk motiverte nazister eller helt alminnelige utkalte soldater. Min oppsummering vil være er at disse okkupasjonsmaktens falne langt på vei var offer, de også.  

"Vi kan motarbeide krig ved å behandle levningene etter dem som falt i den forrige med respekt"

Vi kan motarbeide krig ved å behandle levningene etter dem som falt i den forrige med respekt. Vi kan som Ilner gjør i denne boka, tenke på hvordan krig kan unngås ved å se på opptakten til og oppgjøret etter forrige krig; kan vi gjøre det annerledes nå? Kan vi som individer og som samfunn avvise tankemønstre som reduserer andre mennesker til problemer eller som ikke tar sannhet så høytidelig? Krigsgravene på norske gravplasser er en oppfordring til nettopp dette. Her ser vi først og fremst mennesker bak navnene, ikke fiender. Dette blir ikke mindre viktig når avstanden til siste krig blir større. Vi kan i denne sammenheng glede oss over at sovjetiske falne har fått sine navn på minnesmerkene på Tjøtta. Å gi en navnet grav til falne soldater er viktig arbeid.