Ellevill roman om gravere, døden og mye mer

Martin Hill Oppegaard er utredningsleder i Barne- og familiedepartementet. Han skriver her som privatperson.

Lauget går tilbake til korstogene, visstnok etablert av Saladin da han erobret Jerusalem for å sikre at falne kristne, jøder og muslimer ble begravet etter sine respektive ritualer. (En forløper til gravplassloven § 1 først ledd, altså.) Lauget ble videreført i områdene som Rikard Løvehjerte styrte uavbrutt til vår tid i Frankrike. Visstnok.

Tittel: The annual banquet of the gravediggers’ guild (2023). Utgitt på fransk i 2020.
Forfatter: Mathias Enard
Forlag: New Directions Publishing

Årlig holder lauget en bankett for alle medarbeidere i gravferdsbransjen i hele Frankrike. Døden tar en avtalt pause i tre dager. Jeg har hørt rykter om livlige fester i Virke Gravferd, men det er mulig at laugets banketter overgår selv dem. Her var det et titallsretter og viner, nøye beskrevet i smak, konsistens og tilbredning. Helsedirektoratet var ikke invitert.

Talene under banketten handlet om ting alle dødelige kan finne visdom ved å tenke gjennom. I tillegg drøftet talerne noen sektor-interne spørsmål. "Quis sepeliet ipsos fossores?" (Hvem skal gravlegge graverne?) ble visstnok først stilt av den romerste poenten Martial i det første århundre v.t. Noen nydelig beskrivelser av profesjonen, blant annet som gjetere av de ubevegelige. Gravminner (stelene) beskrives som lubne grønnsaker som trives på de dødes åker. Bankettens rituelle avslutning består i at alle (som ikke har sovnet) framsier ulike måter å referere til døden på («legge på røret», «bli lagt i pennalet» osv.). Det var 99 personer tilstede på middagen som skilderes over kanskje 100 sider.

Rammefortellingen er nåtidig; en antropolog fra Paris på feltarbeid på bygda. Dagboknotatene hans suppleres av en forteller som kjenner livene, dødsfallene og reinkarnasjonene antropologens intervjuer ikke kunne gi innsikt i. (Ja, doktorgradsarbeidet kollapser underveis.)

"Jeg har hørt rykter om livlige fester i Virke Gravferd, men det er mulig at laugets banketter overgår selv dem."

Reinkarnasjonshjulet ruller så raskt at fortellingen på enkelte sider spenner over flere hundreår. På noen sider dør titusenvis (som i vanlig historisk framstilling), men andre liv (avslutninger) dras ut over sidene så det gjør riktig, riktig vondt. Bygdefolkets sorg over sin døde prest tilsvares av deres glede i å avlive ham etter et ublidt møte med en bil i hans etterfølgende inkarnasjon som villsvin.

Sammenhengene mellom skikkelsenes ulike liv gjennom hundreårene gir på underlig vis litt trygghet. Noen nålevende vet mer om hvem de engang var enn andre; ikke nødvendigvis et gode. De få referansene til inkarnasjoner som ligger i framtiden gir et uhyggelig bilde av det vi (og våre barn) kan få se før år 2100. I det helt nære avsluttes romanen med at livet kan være godt (bedre?) uten doktorgrad.

Dette er en ellevill roman som renner over av poesi og pussige fakta som veksler mellom realitet og diktning, tross tilsynelatende solide referanser i fotnotene. Om du ikke tåler brutalitet og smertefull død, ligg unna. Den engelske oversettelsen er gnistrende, men ordvalgene er krevende. Og du blir sulten.