Fortsett å bruke landskapsarkitekt til planleggingen av navnet minnelund!

I 2019 oppga NRK at nesten halvparten av landets kommuner hadde minst en minnelund. Gravplassundersøkelsene viser at trenden med å etablere navnet minnelund har fortsatt. Kommuner av alle størrelser har hatt en stigning fra 2018 – 2023 på de som har navnet minnelund i kommunen, og det er navnet minnelund for urner som er den absolutt dominerende formen. Hvor mange av minnelundene som er planlagt av landskapsarkitekter, har jeg ikke funnet tall på. Inntrykket er likevel at vi som faggruppe har vært involvert i prosjekteringen av en stor andel av de navnete minnelundene som er etablert pr. i dag.  

Etter hvert som det er bygget og tatt i bruk mange navnete minnelunder rundt omkring i landet, har de lokale gravplassforvaltningene sett ulike løsninger og fått erfaring med å bruke dem. Den siste tiden kan det virke som om planleggingen av navnede minnelunder er i ferd med å bli noe de lokale forvaltninger har begynt å utføre selv, uten å benytte seg av, eller rådføre seg med, landskapsarkitekter eller andre fagfolk på området. Noen steder har denne ‘egeninnsatsen’ ført til løsninger som ikke helt holder mål når det kommer til estetikk og verdighet i anleggene. Minnelundene er anlagt med de beste intensjoner og gode ideer, men resultatet i bruk bærer preg av å være noe «hjemmesnekret» og noen ganger uten tilstrekkelig kapasitet til å håndtere bruken eller rollen de skulle og burde ha.  

Selvfølgelig ønsker jeg som landskapsarkitekt å beskytte mitt arbeidsfelt og arbeidsmarked, hvor planlegging og prosjektering av gravplasser er blant de få oppgaver hvor vi ikke har nevneverdig konkurranse av andre faggrupper. Et viktigere og mer grunnleggende argument er imidlertid målet om å sikre at gravplassene med sine navnete minnelunder også får den omsorg og kvalitet som gjør dem til gode steder for sørgende, og til verdifulle grøntarealer for samfunnet.  

Årsakene til utviklingen bort fra å bruke landskapsarkitekter i planleggingen kan være flere, men at trange budsjetter og presset økonomi spiller inn, er sannsynlig.  

Hvordan kan framtidas navnete minnelunder bli anlegg med gode kvaliteter og fornuftige kostnader både når det gjelder etablering og drift, og hvem bør bidra? Spørsmålet tror jeg kan besvares med at tverrfaglig samarbeid hvor råd og innspill fra flere fagområder, mer enn fra bare landskapsarkitekter, er viktig. Minnelunder omfatter ofte felles monumenter som krever fundamentering. I slike tilfeller bør byggteknisk kompetanse involveres. Gode arbeidsbeskrivelser håndterer detaljene i utførelsen av anlegget og gir resultater utført i tråd med intensjonene. Videre vil rådgiving fra lokale kunstnere eller designere i forbindelse med felles minnesmerker og monumenter, navneplater og detaljer, være noe som kan gi verdifulle bidrag i prosessen. Samarbeid med lokale aktører i forvaltningene for å sikre at det utvikles anlegg som er enkle å vedlikeholde er enda noe planleggingsprosessen bør vektlegge. Til slutt er en realitetsvurdering av de gjeldende økonomiske rammene i hvert enkelt tilfelle og en tilpassing til disse, noe vi konsulenter og rådgivere må utfordre oss selv på.