En vandring på Hol gamle kyrkjegard

Vi minnes bekjente og vi reflekterer over vår egen begrensede tid her på jorda. Døden er ukjent og kan være vanskelig for oss. Ordene strekker ikke alltid til. Vi har en aktiv symbolarv fra antikken, de første kristne, de brukte bilder for å uttrykke tilhørighet, håp og trøst.

Gravplassene våre gir et slags evig inntrykk, men tida går også der – nye gravminner, skikker og estetiske preferanser endrer dem. Det vanligste gravminnet har tradisjonelt vært enkle kors av tre, tilsvarende i stein eller metall var mer kostbart. Gode gravkart var ofte fraværende; det ble åpnet grav der graveren mente det var ledig plass – og etter stand og tradisjon. Bakken bar preg av at jord var spadd opp – og kister sunket sammen.

Hol gamle kyrkjegard speiler denne historien, men de siste åras endringer finner vi lite av: Grasbakken behandlet som plen, ble utbredt på 1960-tallet, gravminner med påsatte småfugler og monterte lykter kom i 1990-åra.

Gravplasser er sted for ro og verdighet, de skal gi rom for sorg og refleksjon. Hva er det vi ser ved en liten vandring på Hol gamle kyrkjegard?

Kors og stjerne

Det latinske korset er det mest sentrale av alle de kristne symbolene. Korset er tomt, Kristus har stått opp. Symbolet er godt kjent for oss, vi trenger ingen forklaring om betydning eller tilhørighet. Det nakne korset er et seierstegn!

I gravferdsammenheng brukes det latinske korset både som «eget» symbol, men også ofte i kombinasjon med en stjerne; som en markering av tid for avdødes fødsel og død. Disse to enkle tegnene viser til Jesu liv fra fødselen i stallen til døden på korset.

Noen få gravplasser i landet har bevart gravminner fra middelalderen, steinkors eller steinheller. Det kan også ha vært gravminner i tre fra samme periode, men ingen av dem er bevart.

Enkle trekors kjenner vi imidlertid fra senere dato, både fra Hol gamle kyrkjegard og andre gravplasser. Men tre er forgjengelig, de er derfor sjelden bevart.

Et av de eldste gravminnene som det er tatt vare på i Hol, er det frodige gravkorset, datert 1793, som nå oppbevares i våpenhuset. Det har en barokk og dynamisk form, fint dekorert med rosemaling og en tekst som minner oss om at vi skal alle dø. På 16- og 1700-tallet ble disse ideene, Memento mori, overført til gravminner med symboler som timeglass - tida renner sakte ut - og hodeskalle med korslagte knokler. Hodeskalle viser til Golgata og restene etter den gamle Adam som skal ha kommet fram ved korsfestelsen. Martin Luther skal ha brukt en ring med en hodeskalle og innskriften med påminnelse om sin egen begrensede tid.

Disse tankene som kjennetegner barokkens idegrunnlag, var fortsatt aktuelle da dette unike gravkorset med sine svingende former og karakteristiske tekst, ble utført.

På 1800-tallet ble gravkors i støpejern utbredt, men det vanligste var likevel enkle kors i tre. På gamle bilder kan vi se tett med gravkors, både i tre og metall, omkring Hol gamle kyrkje.

Støpejernskorsene var en del av sortimentet til mange av jernstøperiene i landet, produksjonen holdt seg til godt opp på 1900-tallet. Korstypene kan til forveksling være ganske like, men hvis vi ser nøyere etter, er det stor variasjon i avslutningene på korsarmene, symboler og tekstene.

Produsentene utarbeidet kataloger der både grunnmodellene, ulike ornamenter, symboler og tekst ble presentert. Bilder og navn ble montert etter bestillerens valg. Det var også forholdsvis vanlig å male tekst og symboler, dette var en rimeligere løsning som også ga rom for dekorative innslag - slik som på det bevarte rosemalte trekorset. Vi har lett for å tenke at korsene var sorte, men de kunne også være ganske fargerike. Malte jernkors er det ikke så mange av i dag – akkurat som tilsvarende i tre, både maling og trefiber brytes jo lett ned.

Vi ser litt nærmere på et av de bevarte støpjernkorsene på denne gravplassen: Det har trekløver-avslutning av korsarmene og en sommerfugl på vei ut av puppen, montert over korsmidten. Trekløveren er en form som ble mye brukt i gotikken og hentet opp igjen med nygotikken på 1800-tallet. I de store middelalderkatedralene finnes formen gjerne som ramme for glassmalerier, den er på gamle kirketekstiler - og benyttes fortsatt som smykker.

De tre sammensatte sirklene, selve kløverformen, er et etablert og kjent symbol for Treenigheten. Her i Hol er det spesielt verdt å merke seg hvordan treløverformen også er utgangspunktet for avslutningen på øvre korsarm på det fargerike og frodige trekorset vi har sett, antakelig kan det være etter en inspirasjon fra denne typen jernkors.

Men hvorfor er det satt en sommerfugl på midten?

Arven fra antikken

På slutten av 1700-tallet la idegrunnlaget større vekt på livets seier over døden enn barokkens «husk at du skal dø». Antikkens referanser og allegoriske framstillinger ble tatt aktivt i bruk med billedmessige framstillinger av dyd, tilstand eller egenskap. De første kristne levde jo i antikkens kulturelle sammenheng, de brukte de etablerte bildene og kodene for å forkynne budskap og tilhørighet. Den antikke mytologiske fortellingene og referansene fikk derfor et kristent aspekt. Det latinske korset ble faktisk ikke brukt aktivt som symbol i oldkirken, symbolet var både vanskelig og avslørende i en tid med forfølgelse.

Sommerfuglen og dens livsløp er et godt bilde på det kristne håpet: Ut fra den tilsynelatende døde puppen kommer det en vakker sommerfugl. Slik skal også det døde legemet oppstå i ny skikkelse. Sommerfuglbildet ble brukt allerede i oldkirken i Roma – og vi ser det her i Hol mange hundre år senere.

Sommerfuglen knyttes også til fortellingen om Eros og Psyke, et kjent legende i antikken: Psyke må gjennom prøvelser før hun med hjelp av de greske gudene gjenforenes med sin elskede Eros. Fra å være dødelig ble Psyke forvandlet til udødelig. Historien har også vært inspirerende for mange kunstnere opp igjennom tida. I dikterverket Divina Comedia, bruker Dante sommerfuglbildet i forbindelse med skjærsilden; sjelene våre er som sommerfugler som uten vern, svinger opp til dommen.

Seiersgudinne, krans og fakkel

På Hol gamle kyrkjegard finner vi også flere gravminner med framstilling av seiersgudinnen Victoria fra romersk mytologi, kjent som Nike i den greske. Victoria avbildes vanligvis med vinger, med fakkel i den ene hånda og krans i den andre.

En tent fakkel er et bilde som også er å se på eldre gravminner, alene eller i kombinasjon. I antikken ble fakler brukt ved gravferder, denne tradisjonen ble også videreført med de første kristne. Ved gravene i katakombene skal det også ha vært tent en oljelampe som symbol på udødeligheten. En lampe kan i denne sammenhengen knyttes til fortellingen om de kloke jomfruene som ventet på brudgommen med lampene sine (Matt. 25, 1-13). Underforstått: Vi skal våke og vente. Det brennende lyset er også et bilde på Kristus som verdens lys.

Men hvorfor ser vi da at seiersgudinnen vender fakkelen nedover på et gravkors, datert 1909? Oppreist brenner fakkelen fint, når den raskt vendes ned, blir flammen tilsynelatende borte, det vises ikke noe liv i den, før den brått tar tak og flammer opp som aldri før! Den nedadvendte fakkelen – også uten Victoria – ble på 1700- og 1800-tallet et favorittsymbol.

Den runde kransen og kronen, som bygger på den sluttede ringen, har både et seiers og et evighetsaspekt. Ringen har verken begynnelse eller slutt. Både eike- og laubærblader tillegges også tillagt et evighetsaspekt ut fra at de holdt seg grønne «alltid». Kransen og kronen ble av oldkirken knyttet til tanken om at en har stridd den gode strid og har fullført løpet: «Vær tro inn til døden så vil jeg gi deg livets krone (Åp. 2,10) og «Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg […]» (2. Tim. 4,8)

Seierskransen var åpen, i antikken var laurbærkransen et ettertraktet trofé ved idrettskonkurranser. Og for den romerske keiseren var det helt naturlig å ha den på hodet.

Seiersgudinnen Victoria er altså «modellen» for denne skulpturen med vinger – en slik framstilling kaller vi jo vanligvis en engel. De første kristne brukte sin samtids kjente referanser i formidlingen. Antikkens genius, et åndsvesen, ble dermed til en liten engel, ofte kalt putti og framstilt som et lite, lubbent barn med vinger. Tilsvarende gjelder også for de voksne mytologiske skikkelsene, slik som Victoria. I denne sammenhengen er hun ikke «bare» en referanse til en annen kultur, vi kan gjerne se henne som en framstilling av engel også – i tråd med tradisjonen fra de første kristne.

Obelisker

På Hol kirkegård finnes det også høyreiste obelisker. Obelisken ble utbredt her i landet fra midten av 1800-tallet og godt inn på 1900. Forbildet finner vi hos de gamle egypterne, via romerne og «gjenoppdaget» av Napoleon og brukt i forbindelse med markering av seiere – slik han også aktivt brukte seierskransen på samme måte som den romerske keiseren. Symbolet er et maskulint fruktbarhetssymbol, og med det også knyttet til makt og seier. I sammenhengen vår har det også en referanse til det nye livet, livets tre.

En obelisk er også en type bautastein, slik vi har den på minnesmerket like ved gravplassen, reist i 1914 over «dei holingane som stridde for fedrelandet 1807 – 1814». Den rått forma bautaen har lignende symbolikk som obeliskene, i tillegg markerer røffheten og naturpreget den aktive nasjonsbyggingen omkring århundreskiftet. Det er de samme tankene og ideene vi også kjenner fra billedkunsten, for eksempel I.C. Dahl sitt maleri «Vinter ved Sognefjorden».

På Hol gamle kyrkjegard finnes det også flere flate obelisker, denne typen ble også brukt av romerne for å markere seier, som grensemerker – og som gravminner. På disse obeliskene finner vi også palmegreiner som bygger ytterligere opp om seierssymbolikken – når greinene plasseres øverst på gravminnet gir det jo virkelig fest og hosianna-assosiasjoner. Palmegrein er det også i favnen til seiersgudinnen Victoria – vi kjenner henne igjen selv om hånd og fakkel har blitt borte med tida.

«Den gode hyrde» er motivet på en av de flate obeliskene. Motivet er lett gjenkjennelig fra kunsthistorien, både som gresk skulptur og «gjenbrukt» i katakombene. Lignelsen om den bortkomne sauen (Luk. 15, 4 – 7) minner oss om at noen tar vare på oss og vi er i en større sammenheng. I en kultur med husdyr, trenger ikke dette bildet noen særlig forklaring.

Under vandringen på gravplassen, er det lett å overse en liten og beskjeden varde – den er hugget ut av en stein, men gitt en stilisert form som runde steiner stablet på hverandre (datert 1888). Varder kjenner vi som landemerker som vi kan orientere oss etter, omtrent slik som fyrlyktene langs kysten. I denne sammenhengen gir denne fast-punkt-innholdet også god mening i overført betydning. En varde kan også være et sted for hvile på veien – og der vi kan legge fra oss det vi bærer på.

Natten og dagen

Under vandringen vår på denne gravplassen, ser vi også noen runde, hvite medaljonger med relieff av flyvende kvinnefigurer med vinger – engler tenker vi gjerne.

Disse to bildene er relieffene Natten og Dagen, utformet av den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen. På 1800-og første del av 1900-tallet ble disse runde relieffene i biskuit-porselen svært populære. Relieffene ble felt inn i stående gravminner, enten i obelisker eller i lavere steiner. Vi finner flere av dem på Hol gamle kyrkjegard. Ofte stod et kløverkors i marmor øverst. Disse korsene er nå sjelden bevart, men merket etter dem er fortsatt synlig.

Natten er framstilt som en svevende kvinnelig figur som trygt bærer to sovende barn i armene. De to barna er personifiseringen av Nattens tvillingbarn Søvnen og Døden. I håret har hun valmuer, søvnens blomst. En ugle, nattens fugl, understreker dette særpreget ytterligere. Inspirasjonen er hentet fra greske kilder.

Relieffet med framstillingen av Dagen, viser også en svevende feminin figur, hun strør freidig blomster omkring seg. På ryggen sitter en lite barn med vinger - en liten engel, en putti - som holder en brennende fakkel vendt oppover. Kvinnen er en framstilling av Aurora, romernes personifisering av morgengryet.

H.C. Andersen var av Thorvaldsens samtidige. Han lot seg inspirere av disse relieffene i diktet «Det døende barn» og i eventyret «Engelen»:

Hver gang et godt barn dør, kommer der en Guds engel ned til Jorden, tager det døde barn på sine arme, breder de store hvide vinger ud, flyver hen over alle de steder, barnet har holdt af, og plukker en hel håndfuld blomster, som de bringer op til Gud for der at blomstre endnu smukkere end på Jorden.

Dette illustrer også godt hvordan antikkens mytologiske skikkelser i vår kristne sammenheng blir engler som er sendt fra Gud. Konteksten er vesentlig for tolkningen.

"Rikt smykkede" og form følger funksjon

Under denne vandringen er det ikke alle symbolene som peker like tydelig på forbilder i antikken. Etter empire/klassisisme kom en periode kunsthistorien der elementer fra flere tider og formspråk ble hentet fram og brukt på nye måter, gjerne kalt historisme. Ulike varianter av historisme, ispedd noen nyere impulser slik som art nouvau («ny stil»), holdt stand fram til 1930-tallet da funksjonalistismen ble utbredt. Disse idéene speiles også på gravminner, både i utforming og materialer.

Funksjonalismens ideer kommer også fram på enkelte av gravminnene. Dersom det skulle være noe symbol, måtte det ha en hensikt, en funksjon – og en av grunnformene. Vi finner en enkel seks-takket stjerne på et av gravminnene. I tillegg til den tidligere nevnte symbolikken knyttet til nytt liv og fødsel, kalles den også skapelses-stjernen, Gud skapte jorda på seks dager.

Mange av gravminnene på Hol gamle kyrkjegard er utformet i moderne sement eller «kunststen» som det het i markedsføringen. Produsenten leverer «rikt smykkede og kunstnerisk utførte monumenter som i holdbarhet fullstendig kan sidestilles med natursten.» Gravminnene forvitrer med tida likevel, men mange er fortsatt i god stand. Alternativet for de etterlatte kan ha vært gravminne i tre – som også brytes ned.

En av gravminnene viser hodet og vingene til en rund liten engel. Denne lille puttien er en type som vi kjenner fra andre kunstuttrykk, særlig i barokkens framstillinger - og populært gjengitt på glansbilder.

"Landet dekkes av blomster"

Bilde av blomster i ulike varianter ser vi flere steder. Foruten å være dekorative element, symboliserer blomster det nye livet, en evig vår, det kristne håpet – og det passer jo godt på en gravplass. Frøet ligger i jorda, spirer og blir til en ny blomst, som igjen setter frø.

Blomsterkrans som relieff omkring navnet på avdøde, finnes også på en av «kunststenene». Kransen som symbol har vi sett tidlige, denne utgaven kan ses som en henvisning til begravelseskransen – den ble også brukt allerede i hellensk tid.

På et par av gravminnene kommer blomstene opp ved korset fot. Her understrekes håpet svært tydelig; det er gjennom Kristi død vi får nytt liv. På et av dem, datert 1944, er det også framstilt to ulike blomster; både eksklusive tulipaner og en enklere variant – mangfold - det kan vi jo også merke oss.

Et av jernkorsene (1909) har rankeornamenter på korsarmene. Det er ut som en kombinasjon av akantus, altså planten vi kjenner fra rosemaling og andre dekorative sammenhenger, og valmuer. Valmuer kjenner vi igjen som søvnens blomst.

Symbolene på gravplassene våre henger sammen med idegrunnlaget da gravminnet ble utformet. Tegnene tilhører et aktivt billedspråk med tydelige tråder langt tilbake i tid, særlig har antikken satt sitt tydelige preg på gravminnene.

Gravplassene våre har mye å formidle – ta deg gjerne tid til en vandring!