Det er på sin plass å takke våre kollegaer i Trondheim for sin gjestfrihet da fagdagene for krematorier ble avholdt mot slutten av 2023. Det er lett å la seg imponere over hvor mange som kan mye om et smalt fagfelt, det er stort engasjement og det er mange som med god grunn kan være stolte av den viktige jobben de gjør.

Begravelse, bisettelse, bisetjing, urnebegravelse, urnesermoni, urnebisettelse..

«Alle» gravplasser ønsker seg en navnet minnelund, men hvem skal planlegge dem? Som utøvende landskapsarkitekt mener jeg det er vi, landskapsarkitektene, som bør gjøre dette og ikke den lokale gravplassforvaltningen med sine ansatte. Det kan likevel godt hende at tiden er inne for å tenke litt nytt, både om faglig samarbeid og økonomi i forbindelse med denne planleggingen.

Tradisjonelt har det ikke vært belysning inne på gravplassene. Gravferder, besøk og stell har skjedd i dagslys. Skikken med tenning av lys på graver, mer bruk av kirkene til kveldsarrangement og den generelle teknologiske utviklingen, gjør at belysning av internveier og møteplasser er mer aktuelt enn tidligere. Hva er det vi bør tenke på i denne sammenhengen?

På gravplassen skal det vere lett å komme fram for båreprosesjon, besøkande og med teknisk utstyr til alle gravfelt. Kva for standard vegane skal ha er avhengig av bruken og trafikkmengda.

Busker og tre er sentrale element på gravplassen. Ikkje berre dei store praktfulle alleane, men òg frodige enkelttre, lubne buskar og vakre samanplantingar.

Vi hos Statsforvaltaren får av og til spørsmålet «Må vi søke om det?» Svaret er ganske ofte «Det kjem an på…». Statsforvaltaren skal godkjenne «vesentleg endring» av gravplassen – kva ligg i det?