Lik og kompleksitet

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens meninger.

Opprinnelig var denne kronikken en flengende kritikk av Statsforvalterens prosjekt Digital Gravplassmelding. Den var harmdirrende, og ifølge dem jeg spurte til råds, forfriskende ærlig i et ellers dødsstille fagfellesskap. MEN før jeg sendte den til redaktøren gikk jeg en ny runde med meg selv, og tenkte: oppnår du det du egentlig vil? Nemlig reelt samarbeid og medvirkning.

Svaret er nei, det ville ikke ført noe godt med seg, fordi å få kjeft ikke er den beste måten å inspirere til samarbeid. Så det du nå leser er resultatet av å tenke seg om.

Jeg er fortsatt bekymret for hvordan vi skal få en fragmentert sektor til å henge sammen og dra lasset sammen fremover. Bjarne Kjeldsen sa det så bra i forrige utgave av Gravplassen at vi går mot en mer sammensatt sektor. Jo mer sammensatt vi er, jo viktigere er det å få til godt samarbeid. For uansett om gravplassmyndigheten ligger hos en kommune eller hos fellesrådet, så skal vi løse oppgavene som loven pålegger oss.

Det som bekymrer meg er opplevelsen av at ingen har ansvar for helheten, og at ting henger sammen. Vi er en så liten sektor at vi er på fornavn med alle sentrale aktører i departement, hos statsforvalteren og KA. Det er på mange måter fint, men det skumle er at vi er for lite styrt av forvaltningsprinsipper, og mer av «Ring, så fikser vi».

Vi mangler nasjonale retningslinjer for lagring av gravplassdata. KA sitt prosjekt fra 2022 viser konsekvensene av dette. Fraværet av nasjonale føringer gjør at det ikke er mulig å ta ut statistikk. Vi trenger fagsystem som kan svare ut digitale forventninger.

Eierstyring blir mer komplisert når gravplassmyndigheten enten er hos fellesrådet eller hos kommunen. Som kommune er jeg blant annet pålagt å følge kommunale føringer for anskaffelser, bruk av kommunale fellesfunksjoner og politisk styring. Det betyr at jeg ikke automatisk kan benytte meg at funksjoner utviklet av kirken eller KA.

"Opprinnelig var denne kronikken en flengende kritikk av Statsforvalterens prosjekt Digital Gravplassmelding."

Gravplassloven har blitt modernisert flere ganger, men den bærer fortsatt preg av å være en lov skrevet i en tid da ansvaret kun lå hos kirken. Det ser man tydeligst i kirkelige formuleringer. Men mest utfordrende er hvordan gravplassområdet detaljstyres gjennom godkjenningsordningen hos Statsforvalteren. Jeg vet ikke noe annet kommunalt område som har en slik detaljstyring, og det er grenser for hvor lenge en kommune vil finne seg i den type styring.

Fortsatt er krematorium et stebarn i gravplassektoren. Det er ytterst lite regulering, uklart om det er en egen myndighet, og hvordan det følges opp av tilsynsmyndighet er helt vilkårlig. Bare når det gjelder tilsyn for utslipp er det ulik praksis fra statsforvalter til statsforvalter.

Alt jeg nå har påpekt leder frem til spørsmålet: har vi en plan for gravplassektoren fremover? I mitt hode er det behov for en plan. NOUen «Lik og likskap» fra 2014 er i dag ikke en utredning som peker fremover og finner løsninger på de utfordringene vi står i nå.

Vi trenger en ny NOU!