Med pacemaker inn i evigheten

Fra magasinet
Kravet om å fjerne implantater før kremasjon er etisk galt overfor den avdøde og legger bånd på begrensede ressurser i helsevesenet. Nå må krematoriene benytte muligheten til å søke om dispensasjon.
Cato Innerdal er samfunnsmedisiner og kommuneoverlege i Molde.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.» For stadig flere av oss er det imidlertid ikke alt som blir til jord. Uavhengig av om siste hvilested er i kiste eller urne.

Mange har skruer, plater og bolter. Andre har fått operert inn elektroniske implantater. Det antas at ca. 30-35 000 personer har pacemaker eller implanterte hjertestartere. For disse er det ikke uten videre en enkel vei til sitt siste hvilested. Om destinasjonen er en urne.

I gravferdsforskriften § 33 første ledd første setning framgår det:

«Før kremasjon finner sted, skal hjertestimulator («pacemaker») og tilsvarende implantat være operert ut av kroppen.»

Dette omtales på følgende måte i Proposisjon 38 L (2014-2015) om transplantasjonsloven og obduksjonsloven:

«Implantat som kan eksplodere vil kunne skade kremasjonsovnar. Dei må derfor fjernast før kremasjonen finn stad. Av omsyn til avdøde, og pårørande til avdøde, må fjerning av implantat gjerast på ein forsvarleg måte. Departementet støttar forslaget frå utvalet om at nødvendig uttak av implantat før kremasjon skal utførast av helsepersonell.»

Mange slike implantater fjernes av sykehjemsleger, fastleger og legevaktleger i kommunene. Først og fremst av hensyn til den avdøde og de pårørende. Faktum er likevel at Helsedirektoratet har fastslått at det er sykehusenes ansvar å fjerne slike implantater. Følgelig skal derfor døde personer med slike implantater egentlig transporteres til sykehus for å få fjernet implantatet før liket kan kremeres.

Dette er etter min oppfatning som kommuneoverlege og samfunnsmedisiner «unødvendig» ressursbruk utløst av et uhensiktsmessig regelverk. Jeg utfordret derfor sentrale myndigheter på dette første gang i 2018. Etter noen runder frem og tilbake begynte ting å skje. Etter ca. 4 år åpnet faktisk Barne- og familiedepartementet opp for at praksisen knyttet til fjerning av slike implantater kan endres. I rundskriv fra februar 2022 skriver nemlig departementet:

«Å operere ut hjartestimulator og andre implantat krev tida til helsepersonell og krev køyring av kister. Departementet har blitt spurd om behovet for å operere ut implantet. KA fekk derfor tilskot til eit prosjekt med prøvebrenning av implantat for å få erfaringar som kunne utdype den svenske rapporten fra 2016 som tydde på at kremasjonsomnen ikkje tok skade og at lydane var begrensa. Vestfold krematorium IKS gjennomførte prosjektet for KA ved å kremere 21 implantat utan kiste og 29 kister der det var opplyst at det var implantat.»

Erfaringene fra dette prosjektet oppsummeres på følgende måte:

«Konklusjonen etter at alle forsøkene er gjennomført, er at vi ikke ser noen umiddelbar fare for at kremering av pacemakere kan gjøre skade på det krematorietekniske utstyret. Imidlertid medfører det noe støy i form av karakteristisk smell som kan være emosjonelt utfordrende. Ut ifra et miljøperspektiv og mulighet for gjenvinning av metall, utgjør det liten forskjell om pacemaker tas ut før kremasjon eller samles sammen etter kremasjon.»

Bestemmelsen om at implantater skal fjernes før kremasjon er fortsatt uendret. Men departementet skriver altså i rundskrivet fra februar 2022:

«Vi viser til at kremering utan å operere ut hjartestimulator og andre implantat, vil spare tid for helsepersonell og redusere køyringa av kister. Departementet har heimel i gravplassforskrifta § 39 til å dispensere frå krav i forskifta. Departementet vil handsame søknadar frå krematorium om dispensasjon frå kravet om å operere ut hjartestimulator («pacemaker») og tilsvarande før kremasjon.»

En slik dispensasjon vil altså oppheve plikten til å fjerne implantatet før kremasjon. En plikt som legger bånd på begrensede ressurser i helsevesenet. Og som sender den avdøde ut på en reise til og fra sykehus for å bli adskilt med noe vedkommende har levd med fram til sin død.

Er dette etisk riktig overfor den avdøde? Er dette en hensiktsmessig og etisk riktig måte å bruke begrensede ressurser i helsevesenet på? Nei og nei, mener jeg.

Min oppfordring til de ansvarlige for krematoriene i landet er derfor: Søk om dispensasjon!

Cato Innerdal
Sammfunnsmedisiner og kommuneoverlege i Molde

Lignende saker

Vi trekker et lettelsens sukk

Lokal kirkelig gravplassmyndighet er hovedregel i gravplassloven. Med denne forutsetningen er Kirkemøtets vedtak om status quo i organiseringsspørsmålet det beste som kunne skje gravplassektoren. Vi trekker et lettelsens sukk.

Ikke helt totalt beredt totalberedskap?

Av og til blir det skremmende tydelig hvorfor systematisk, helhetlig beredskapsarbeid er så viktig for samfunnssikkerheten. Når vi må planlegge for mulige hendelser med massedød, hvorfor planlegges det ikke for hvordan vi skal håndtere de døde – for de levendes skyld?

Tid for etisk refleksjon

Det er på sin plass å takke våre kollegaer i Trondheim for sin gjestfrihet da fagdagene for krematorier ble avholdt mot slutten av 2023. Det er lett å la seg imponere over hvor mange som kan mye om et smalt fagfelt, det er stort engasjement og det er mange som med god grunn kan være stolte av den viktige jobben de gjør.

– Går vi mot en mer sammensatt sektor?

Mye tyder på at gravplassektoren vil endres betydelig i løpet av få år. Det er avgjørende at aktørene i sektoren først og fremst holder blikket på samfunnsoppdraget gravplassloven rammer inn.

Privat kontra offentlig tilbyder av gravstell

Noen ganger opptrer kirkelig fellesråd som om de har monopol på gravstell, skriver Nils Saur, daglig leder i Norsk kirkegårdsservice.

Med bærekraft i fokus

Klima- og miljøtiltak vil være satsingsområder for Gravplassforeningen fremover.