Krematoriene mangler nasjonal styringsstruktur

Kjeldsen har ført i pennen rapporten Krematorievirksomheten i Norge - Nå og i fremtiden.

– Det er for sårbart at utviklingen av krematoriestrukturen ligger på et lokalt initiativ. Like viktig er det at enkeltmennesket skal kunne velge gravferdsform uten at den ene formen har fordeler

I rapporten brukes sterke formuleringer om manglende/fraværende engasjement fra staten for å gi krematorievirksomheten en lovmessig plass i gravplassforvaltningen.

Kjeldsen viser til at det er to diskriminerende strukturer i Gravplassloven og utdyper:

– Kremasjon er ingen rettighet slik kistegravlegging er så lenge ingen har plikt til å sørge for at kremasjon kan skje. Velferdsdimensjonen og rettighetsdimensjonen bak gravplassloven undergraves når kremasjon ikke omfattes av samme rettighet, sier han.

Sårbarhet ved manglende struktur

Det andre Kjeldsen peker på i rapporten, er landets sårbarhet på grunn av manglende krematoriestruktur. Bare halvparten av den totale kremasjonskapasiteten blir utnyttet, sier Kjeldsen.

I et langstrakt land som Norge er det nødvendig å se på det regionale krematorietilbudet. Regionalt er det mange steder for dårlig dekning.

– Derfor et det nødvendig med et overordnet nivå med ansvar for tilbudet i hver region. Det vil gi bedre tilgjengelighet og beredskap. Det er også hensiktsmessig med tanke på miljøet å bygge større, interkommunale krematorier med renseanlegg, fordi de kan drive mer energiøkonomisk, sier Kjeldsen.

Det har vært fokusert på miljøskadelig utslipp fra krematoriene, men Kjeldsen hevder det er overdrevet. Utslipp av miljøgasser fra kremasjon av en person tilsvarer utslipp fra en full bensintank.

På pluss-siden for miljø bør den arealbesparende delen vektes høyt, sammen med mindre krav til jord på gravplassen, ingen avrenning, store gjenbruksmuligheter og at det er mer hygienisk enn kistegravlegging. Det erogså større muligheter til å bevare topografi og vegetasjon på gravplassen, som er gunstig for kretsløp og artsmangfold.

Krematorienes plass i beredskapsarbeidet er neglisjert

Gravplassektoren og krematoriene har i svært liten grad blitt involvert i beredskapsarbeid. Grunner til det er nok en kombinasjon av flere ting, mener Kjeldsen.

– Under koronapandemien fikk vi ikke massedødsfall der krematoriene ville fått en samfunnsviktig oppgave for å hindre smittespredning og økt dødelighet. Bevisstheten rundt massedød er ukjent for mange, blant annet fordigravplassmyndighetene, som kjenner til problemet, ikke har meldt behovet videre til kommuner og fylker, sier Kjeldsen.

– Beredskapsarbeidet hittil stopper ved å prøve å hindre massedødsfall og tar ikke ansvar for det videre forløpet. Kjøleromskapasitet vil kunne knyttes til krematoriene og bidra til en samordna beredskap på det feltet, for derer heller ikke ansvaret plassert. Eksempel på manglende forståelse for problemstilling med håndtering av massedødsfall, er at veilederen fra Direktoratet for sikkerhet og beredskap ikke omtaler krematoriene. Det kan ogsåpekes på total mangel på tilsynsansvar for krematoriene i Norge, mener Kjeldsen.

Rådgiveren i Fagforbundet har også sine tanker om hva som skjer hvis ikke staten tar et overordna ansvar for det helhetlige krematorietilbudet. Samtidig med at kremasjonsandelen øker.

– Da vil private aktører komme på banen og overta markedet. Det betyr slutten på tjenesten som et velferdsgode. Kostnadene for kremasjon vil øke, og dermed blir det enda større diskriminering av kremasjon som gravferdsform. Usikkerhet rundt valg av kirkelig organisering og hvem som skal være gravplassmyndighet i framtidavanskeliggjør også arbeidet for å få en helhetlig krematoriestruktur i Norge, avslutter Bjarne Kjeldsen.