STL melder om utfordringer for tros- og livsynssamfunnene

Web
Hvor fornøyde er egentlig tros- og livssynssamfunnene med landets gravferdstilbud? Vi har spurt Alasdair McLellan som jobber med gravferd i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.
Alasdair McLellan er fagansvarlig for gravplass i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Foto: Kai Erik Westergaard/STL

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for tros- og livssynssamfunn og sammenslutninger av disse. STL jobber for å fremme fellesinteresser og medlemmenes rimelige særinteresser.

STL ble etablert i 1996. Det er et krav for medlemskap at søkersamfunnet er offentlig godkjent som tros- eller livssynssamfunn i Norge, eller er paraplyorganisasjon for slike.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for tros- og livssynssamfunn og sammenslutninger av disse i Norge. Alasdair McLellan er fagansvarlig for gravferd i organisasjonen.

McLellan forteller at det generelle inntrykket er at det gjøres mye bra arbeid for å legge til rette for ulike tros- og livssynssamfunns behov ved gravferd.

– Samtidig ser vi at trossamfunnene har enkelte utfordringer og at det gjerne er de samme problemene som går igjen blant flere av våre medlemmer. Noen av vanskelighetene oppstår fordi lovverket ikke er tilpasset det enkelte trossamfunnets behov, andre fordi lokal gravplassmyndighet i for liten grad er villige til å lempe på egne rutiner og praksis. Kostnadskrevende behov og ønsker fra trossamfunnene spiller også inn.

Seremonilokalene er for få og for små

McLellan forteller at mange tros- og livssynssamfunn strever med å finne egnede seremonilokaler, og at dette er noe STL ofte får henvendelser om.

– I mange kommuner finnes det ikke livssynsåpne seremonirom. Tilbudet er gjerne bedre i de store byene, men også her er det utfordringer. Vi får mange tilbakemeldinger om at seremonilokalene er for små. De fleste tros- og livssynssamfunnene har tradisjon for stort oppmøte ved gravferd. Dette gjelder særlig for de med innvandrerbakgrunn, der det ofte er tette nettverk blant medlemmene.

McLellan forteller at enkelte trossamfunn med høy innvandrerdel har tradisjon for stort oppmøte ved gravferd. Tidvis kan det være så mange som 300 – 500 som ønsker å delta i en gravferd ifølge McLellan.

– Både med tanke på størrelse og praktisk utforming er kirkebyggene i mange kommuner de eneste lokalene som egentlig egner seg for gravferdsseremoni. Den norske kirke låner ut til andre kristne trossamfunn, men ikke-kristne får ikke benytte kirkelokalene ved gravferd. Ofte ønsker man jo heller ikke å benytte et annet trossamfunns lokaler, selv om det finnes unntak.

Etter at dette intervjuet ble gjennomført har Kirkerådet besluttet at de vil se på en regelendring for å tillate gravferder knyttet til trossamfunn utenfor Den norske kirke i kirkelokalene (red. anm.)

Se nrk.no: Vil leggje til rette for livssynsopne gravferder i kyrkja

Mange kommuner har kulturhus med store forsamlingslokaler. Hva tenker du om å bruke disse til gravferd?

– Problemet er at kulturhusene ikke er utformet med tanke på gravferd og at dette gjerne gir praktiske utfordringer. Man trenger ikke alltid å bygge nytt, men skal kulturhus eller andre type offentlige bygninger kunne fungere som gode seremonilokaler krever det at noen setter seg ned og gjør en vurdering og lager en plan – og dette må gjøres i god tid før det faktisk skal gjennomføres en gravferd. For eksempel må det være mulig å frakte kiste inn og ut av seremonirommet på en verdig måte. Kanskje holder det å utvide eller sette inn en ny dør, kanskje kreves det mer drastiske tiltak for at det aktuelle bygget skal kunne egne seg til formålet.

Tidspunkt for gravlegging og kister som sendes ut av landet

Flere trossamfunn har regler eller forestillinger om at gravlegging skal skje på et bestemt tidspunkt etter dødsfallet, noe som for gravplassforvaltningene kan være vanskelig å imøtekomme. Er tidspunkt for gravlegging og kremasjon noe dere får mange henvendelser om?

– Vi har hatt mest kontakt med muslimene om denne tematikken. En muslim skal helst gravlegges samme dag som dødsfallet skjer, eller senest innen 24 timer. Vi ser at dette vanskelig lar seg forene med norsk byråkrati. Samtidig er det viktig å understreke at selv om man ikke klarer gravlegging innen 24 timer så er det essensielt at gravleggingen skjer så raskt som mulig. Tre dager er med andre ord veldig mye bedre enn to uker.

Gravplassforeningen arrangerer kurs for gravplassansatte der møte med ulike tros- og livssynssamfunn er et av temaene. Her får vi ofte høre at muslimene er fornøyde så lenge man legger til rette for at gravleggingen skjer så raskt som mulig, for eksempel innen tre dager. Tror du ikke det stemmer?

– Jeg tror dette kan handle om en type høflighetskultur. Spurt direkte vil man gjerne si at man er fornøyd, men går man mer systemisk til verks vil nok mange rapportere at tidspunkt for gravlegging er en utfordring. Ghulam Abbas, som er daglig leder i Al-khidmat (landets største muslimske begravelsesbyrå. Red. anm.) sier at mange vil være villige til å betale overtid til gravplassansatte slik at gravlegging kan skje på et tidligere tidspunkt enn det man får til per i dag. Dette tenker jeg sier noe om hvor viktig dette med rask gravlegging er for mange muslimer.

Andre forhold som gjerne trekkes frem i sammenheng med muslimsk gravlegging er motstand mot gjenbruk av grav og gravlegging i dobbel dybde, samt ønske om å markere hele gravlengden, eksempelvis med plantebed.

– Dette er temaer som i liten grad har blitt tematisert i STL sin kontakt med muslimske representanter. Men det er interessant når Al-khidmat rapporterer at ca. 45 prosent av kistene de håndterer fortsatt sendes ut av landet.

45 prosent? Det er et veldig høyt tall.

Ja, og jeg tror det handler om at mange har en sterk tilknytning til hjemlandet og vil gravlegges der resten av familien ligger. Vi vil nok se at dette er en praksis som avtar i årene fremover. Andre generasjons muslimer vil ha den nære familien sin i Norge. Sannsynligvis vil stadig flere velge å gravlegges i her.

Byråkratisk askespredning

I hinduismen skal den døde kremeres og asken spres i rennende vann. Selv om norsk regelverk tillater at askespredning kan skje i elver og vassdrag med tilstrekkelig øde preg, forteller McLellan at mange hinduer velger å sende askeurnen ut av landet når kremasjonen er gjennomført.

I følge McLellan er mange oppgitte over hvor byråkratisk askespredning er i Norge.

– Flere har etterlyst rammetillatelse for et fast sted hvor aske kan spres, så man slipper å søke for hvert enkelt tilfelle. Man har ingen motforestilling mot å gi beskjed til myndighetene om at askespredning er gjennomført, men ønsker å slippe uvissheten og uroen det gir å måtte vente på tillatelse. Tamilene utgjør den største etniske gruppen av hinduer i Norge. For tamilene er det kun to prester i hele Europa som kan gjennomføre gravferdsseremoni. Med dagens regelverk tvinges man til å ha to separate seremonier hvor denne flys inn til Norge – én før kremasjon og én ved askespredning. Kunne man spredt asken samme dag som kremasjonen gjennomføres ville dette spart de etterlatte for store utgifter. Sannsynligvis ville også færre urner blitt sendt ut av landet.

– Det er forresten viktig å være klar over at tallene over medlemmer i tros- og livssynssamfunnene som SBB operer med er altfor lave. Grunnen er at veldig mange ikke registrerer seg. En tommelfingerregel er at man kan legge på 50 prosent. Det vil si at det ikke bor 12 640 hinduer i Norge i dag slik SSB rapporterer. Det reelle antallet er sannsynligvis nærmere 20 000.  

Dialogmøtene er viktige, men trossamfunnene drukner i invitasjoner

Gravplassmyndighet i hver kommune skal ifølge gravplassloven invitere tros- og livssynssamfunnene som er virksomme på stedet til dialogmøte en gang hvert år. Hva er dine tanker om denne ordningen?

– Selv om en gang per år kanskje er vel ofte, mener jeg at dialogmøtene er et svært viktig treffpunkt og en ordning som bør videreføres. Den store utfordringen er å få invitasjonen til å nå frem til dem den faktisk gjelder. Mange trossamfunn drukner i invitasjoner. Dette gjelder trossamfunn registrert med én sentral offisiell adresse, men som har menigheter og medlemmer spredt rundt i landet. Trossamfunn kan også være registrert i en eller flere større byer, men samtidig ha medlemmer i en større del av regionen og tilsluttende kommuner. Utfordringen er da at trossamfunnet sentralt og regionalt må videreformidle invitasjonen til medlemmene som faktisk er virksomme i den kommunen som inviterer.

– Utforming av adresselister til dette formålet krever med andre ord skjønn. Og når det først er opprettet lokal kontakt, bør man fortsette å sende invitasjoner hit, og ikke til trossamfunnet sentralt. Listene bør også gjennomgås og «vaskes» for dem som reelt sett ikke bor i kommunen. Jeg tenker også det viktig at man bestreber seg på å nå de små trossamfunnene, og ikke bare inviterer dem med flest medlemmer. Noe vi ser er tilfellet en del steder.  

Hvordan kan STL være en hjelp for lokal gravplassmyndighet når dialogmøtene skal planlegges og gjennomføres.

– STL sine lokallag kan og bør være en samarbeidspartner for lokal gravplassmyndighet. Tidligere har lokallagene hovedsakelig vært sentrert i de store byene, men nå dekker vi en stadig større del av landet. Lokallagene vil ha ulik grad av kunnskap om gravferd. Noen er store og har egne ansatte, andre drives kun på frivillig basis. Men å få etablert en kontakt mellom lokal gravplassmyndighet og nærmeste lokallag for STL bør kunne være svært nyttig for begge parter, avslutter McLellan.

Maren Rønning
Redaktør

Lignende saker

Vil kåre landets beste livssynsåpne seremonirom

Gravplassforeningen har valgt livssynsåpne seremonirom som tema for prisen "årets beste". Prisen deles ut på fagdagene 5. - 7. september i Tromsø. Frist for å sende inn materiale er 1. mai.

Renessanse for kisteteppet?

– Kisteteppet er ikke bare en viktig del av historien, det kan også bidra positivt som del av seremoni og sorgarbeid i dag, hevder tekstilkunstner Tone Svalastog Garnes.

Nordisk kongress i Tampere

14. – 16. september arrangerte den nordiske foreningen for gravplasser og krematorier nordisk kongress i Tampere, Finland. Tema for kongressen var gravplassen som kulturarvsbærer i en ny tid.