Gravplasslovens krav til ledige graver

TEKST: Kristian Døvik, seniorrådgiver, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark

Etter loven skal gravene være «ledige», noe som i seg selv peker i retning av at gravene skal være klare til bruk. Departementet har både i rundskriv og tolkningsuttalelse i 2025 utdypet hva kravet om ledige graver innebærer, noe vi bygger på nedenfor. 

Hva innebærer kravet om ledige graver?

Departementet skriver at en grav ikke er ledig dersom feltet må dreneres først eller steiner og røtter må fjernes. En forutsetning for at graver skal kunne tas i bruk, er at arealet er opparbeidet med f.eks. drenering og egnede masser i tilstrekkelig dybde, skriver departementet. 

Kravet gjelder «til enhver tid». En må derfor ikke bare se på nåsituasjonen, men også fremover.  Dersom det er ventet befolkningsvekst i kommunen, vil det påvirke kravet til gravreserve. 

Det er også andre momenter som må vurderes, blant annet forventninger om alderssammensetning, forventet antall graver bundet opp i festeavtaler og forventet antall gravlegginger i reserverte graver.

Departementet kommer i siste rundskriv inn på SSBs (Statistisk sentralbyrås) framskrivinger av dødstallene de neste tiårene og eksemplifiserer med at gravarealet i kommuner med høy dødelighet raskt vil bli oppbrukt om en ikke har ubrukte gravarealer til mer enn tre prosent. Departementet peker på at gjenbruk av graver kan dempe utfordringen noe.

Et spørsmål er om man skal planlegge for urnegraver eller kistegraver. 

Det er et krav om at en forholdsmessig rimelig andel av de ledige gravene skal være særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov. Det er riktignok åpnet opp for at dette kan ivaretas i samarbeid mellom kommuner, slik at tilbudet om særskilt tilrettelagt grav kan dekkes utenfor kommunen.

De færreste kommuner har krematorium, noe som nødvendigvis må bety at kommuner uten krematorium må ha en plan for hvordan kremasjon kan skje dersom de planlegger for høy andel urnegraver.

Dersom det i en kommune verken nå eller fremover er sikret tilgang til tilstrekkelig kjøleroms- og kremasjonskapasitet, må man vurdere hvor stor andel av gravreserven som kan være urnegraver.

Dersom det i fremtiden vil være behov for å bygge ny gravplass, må en merke seg at det kan gå lang tid fra beslutning om bygging av gravplass til den står klar til bruk. Blant annet skal ny gravplass være regulert i tråd med plan- og bygningslovens kapittel om reguleringsplan, noe som vil kunne kreve tid. Videre må tillatelser etter annet regelverk, som blant annet gravplassregelverket, være på plass før en grav kan tas i bruk.

Hvor ligger ansvaret for at kravet om ledige graver oppfylles?

Det følger ikke direkte av bestemmelsen hvem som har ansvaret for at kravet om ledige graver oppfylles. Men all den tid kommunen har ansvaret for arealplanleggingen i kommunen og finansieringsansvaret for gravplassene, må hovedansvaret ligge på kommunen. 

Departementet sier i siste tolkningsuttalelse at det er nærliggende at plikten hviler på kommunen. Dette passer også godt sammen med kommunens beredskapsplikter ellers. 

Gravplassmyndigheten på sin side har ansvar for å synliggjøre behovet for nytt gravplassareal og eventuelle behov for investeringer i sitt budsjettforslag til kommunen. Det er også gravplassmyndigheten som i utgangspunktet i praksis har ansvaret for at gravplassene anlegges, utvides eller endres når dette er bestemt, inkludert sikret finansiering, slik at kravet om ledige graver faktisk oppfylles.

Et par eksempler om beredskap

Kravet om ledige graver på tre prosent er en type beredskapsregel. I lovforarbeidene kommer det frem at regelen skal ta høyde for natur- og industrikatastrofer. 

Lovgiver ser imidlertid ikke på de tre prosent ledige gravene som en gravreserve ved krig. Det må derfor planlegges også for en slik situasjon. 

En annen situasjon det allerede nå må planlegges for, er utfall av vanlig energiforsyning til kjølerom og krematorier, noe som kan resultere i at flere planlegger for en høyere andel kistegraver.